Sanking av tang og tare har lang tradisjon blant Norges kystbefolkning som attåtnæring og mattilskudd til folk og fe. Den gang kombinasjonen av fiske og jordbruk preget bosettingen langs kysten, ble nesten alle typer tang og tare brukt til dyrefôr og gjødsel.
Main navigation
Historien om tarehøsting
Tarehøsting – en del av norsk kystkultur
Stortare er en viktig del av både fortiden og fremtiden i kystnæringene. En bærekraftig høsting av marine ressurser har vært en del av livsgrunnlaget for kystbefolkningen i Norge i århundrer, og stortare er en viktig del av fremtiden i kystnæringene.
Kystbefolkningen i Norge og andre steder, ikke minst på Island, brukte også tang og tare til mat. Det ble malt og blandet med mel, eller kokt til grøt. Fra sagatidens Island er det kjent at søl, tørket rødalge, ble brukt til knask. I Egilssagaen fortelles at Egil Skallagrimsson nektet å ta til seg næring i sorgen over at sønnen Bodvar hadde druknet. Datteren fikk ham til å tygge søl, slik at han ble tørst, og kunne deretter lure ham til å drikke melk og dermed komme på andre tanker.
Brenning av tare
Flere steder langs norskekysten var tarebrenning en viktig næringsgren på 1700- og 1800-tallet. Det meste av asken ble eksportert til England og Skottland, der den ble brukt til glassproduksjon, men også til framstilling av såpe.
I de siste tiårene fram til næringen ble avviklet i 1930-årene ble tareasken brukt til jodproduksjon.
Taren ble brent i såkalte gruver som var bygget opp av stein og var opptil femten meter lange, og en snau meter i bredde og høyde. Over tusen personer var periodevis beskjeftiget med tarebrenning, og det var mulig å gjøre gode penger. Enten arbeidet de for en entreprenør mot daglønn, eller de slo seg sammen i grupper som drev for seg selv og solgte asken til kjøpmenn eller grunneiere.
Forsøksfabrikk
I 1897 opprettet Axel Krefting en forsøksfabrikk i Kristiania for produksjon av appretur- og limstoffer. Fabrikken baserte seg på alginsyre, påvist av den britiske kjemiker Edward Stanford i 1883.
I 1900 ble virksomheten overført til et fransk selskap som opprettet en fabrikk i Bretagne. Produktene fikk navnene Norgine og Tangine.
Tidlig forskning på tang og tare
I 1934 startet Hermetikkindustriens laboratorium i Stavanger forskning på tang og tare. I samme tidsrom ble tangmelindustrien i Norge i etablert, med A/S Frøy, Hermetikklaboratoriet og Algea A/S som hovedaktører.
A/S Spesialimpregnering i Drammen begynner å ta i bruk alginat som drøyningsmiddel for latex i livvest- produksjon rundt 1940. Dette ble starten på alginatvirksomheten i Norge som i dag drives av selskapet FMC.
Produksjonen ble videreført i Sjøtang A/S på Ogna i Rogaland fra 1916-21.