Brenning av tare
Flere steder langs norskekysten var tarebrenning en viktig næringsgren på 1700- og 1800-tallet. Det meste av asken ble eksportert til England og Skottland, der den ble brukt til glassproduksjon, men også til framstilling av såpe.
I de siste tiårene fram til næringen ble avviklet i 1930-årene ble tareasken brukt til jodproduksjon.
Taren ble brent i såkalte gruver som var bygget opp av stein og var opptil femten meter lange, og en snau meter i bredde og høyde. Over tusen personer var periodevis beskjeftiget med tarebrenning, og det var mulig å gjøre gode penger. Enten arbeidet de for en entreprenør mot daglønn, eller de slo seg sammen i grupper som drev for seg selv og solgte asken til kjøpmenn eller grunneiere.
Forsøksfabrikk
I 1897 opprettet Axel Krefting en forsøksfabrikk i Kristiania for produksjon av appretur- og limstoffer. Fabrikken baserte seg på alginsyre, påvist av den britiske kjemiker Edward Stanford i 1883.
I 1900 ble virksomheten overført til et fransk selskap som opprettet en fabrikk i Bretagne. Produktene fikk navnene Norgine og Tangine.